SØL på tur til Valdres Gardsbryggeri.
Lørdag 13. mai var dagen endelig kommet for SØL som skulle på studietur til Valdres Gardsbryggeri. Turen startet på Alfheim med noen små tekniske problemer. Vår faste følgesvenn, Tappetårnet, var ikke mulig å få montert inn i bussen. Men SØL er ikke tapt bak en vogn (buss?). Løsningen ble at man demonterte et sete og vips så var vi i rute igjen. Etter å ha plukket opp spente medlemmer på Sandbakken og til sist utenfor Borg bryggeri på Kurland, var 20 mann klar for en lang dags ferd mot gardseventyret på Beitostølen.
Tapperimester Ragnar serverte dagens første øl med meldingen om at det var farlig å ”drekke” på tomt hue. Stemningen var høy allerede før vi var kommet ut på E6. For de av oss som var med SØL til København for noen år siden, så kunne vi med smil om munn konstatere at det var i hvert fall do om bord. Vi fikk vite at det var 90 liter øl medbragt og det burde jo holde et stykke opp i dalen. Selv om bussjåfør Frode loset oss trygt av gårde med do om bord, ble det etter en stund meldt behov for en stopp for inntak av ”frisk” luft. Første stopp var Høvik, rett på andre siden av Oslo. Et sted hvor for øvrig flere av SØL medlemmene fikk latterkule når Ragnar kom krabbende ut av handikap toalettet inne på bensinstasjonen.
Jeg regner med at vår eminente bussjåfør Frode var litt spent hvordan det ville bli med 20 svært så blide mannfolk oppover den svingete dalen, med fare for SØLing av ymse slag. Det gikk over all forventning. Et svært lite antall av oss mistet ”kontrollen” (ingen nevnt, ingen glemt) og vi holdt humøret oppe med allsang og standard sangen, ”ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ såååå svinger vi på seidelen igjen, Hei SØL.” En innleid setevarmer, Terje, ble straks fortalt at fy-ordet Skål slett ikke ble tolerert i SØL kretser.
Vår alltid blide President stilte med baguetter. Selv om det er mye god mat i godt drikke, så var det greit med litt annet påfyll også. Etter flere vanningspauser oppover dalen, var vi kommet frem til Statoil stasjonen på Bagn. Der strøk blant annet Ragnar av gårde til fargehandelen. Lettere inspirert av filmen ”Lange flate ballær”, var mottoet: ”Her skulle det malæs”. Det manglet i hvert fall ikke på plass til bokstaver på våre mer eller mindre omfangsrike mageregioner.
I tretiden var vi endelig fremme på Bergo høyfjellshotell. Vi ble godt mottatt, og vi ble innlosjert på både dobbeltrom og enkeltrom. De verste snorkerne hadde vi booket inn på enkeltrom. Undertegnede med romkompis Morten var vel inne på vårt rom i 5 minutter før vi fant ut at det var veldig tørr luft der. Avtalen var at vi skulle møte i resepsjonen halv sju for avreise til Volbu, hvor gardsbryggeriet ligger. Det var jo fryktelig lenge til. Bryggeripuben var dessverre stengt men Peppes med sin uteservering, lokket. Været var fantastisk og utsikten likeså. Vi ble kjapt enige om at vi gikk for det samme som hjemme, ”null-se(x)ks”. Noen ”kyllinger” i gruppa måtte ta seg en strekk på senga i denne perioden, men de fleste holdt ut.
Etter en stund kom Ragnar og en del av hans hoff, ferdigmalte. Det var nok mange på Peppes som fikk seg en god latter når S Ø L ble blottlagt på opptil flere mageregioner.
Målet for selve turen var altså Valdres Gardsbryggeri. De lokket med sine tre forskjellige Ale, Kvek, Staut og Brisk. I tillegg var vi som vanlig interessert i å snappe opp noen tips fra noen som var litt mer proffe enn oss selv i bryggerikunstens verden. Etter tips fra resepsjonen ble vi frarådet bruk av bussen vår opp til Volbu fordi det var så bratt. Lurer fortsatt på hvordan vår bussjåfør fikk ”ordnet” dette. Åkke som, Frode fikk være med og nyte et glass sammen med resten av gjengen. To drosjer ble rekvirert og vi dro av gårde.
Vi ble tatt imot med åpne armer på bryggeriet og det ble svært så hyggelig etter hvert. Bryggeriet er bygget opp i et gammelt sauefjøs, fordelt på to etasjer. Nok en gang fikk vi vite at det vi selv holdt på med lignet mye på det andre mer profesjonelle holder på med. Etter omvisningen var det klart for prøvesmaking. Undertegnede startet med en Staut, en mørk, kun grovfiltrert Ale. Deretter smattet jeg meg videre med en Brisk med smak einer, for øvrig min favoritt, før det hele ble avsluttet med en Kvek som var en lysere, filtrert Ale. Alle sammen var rundt 4.5 til 5%. Personlig hadde nok undertegnede foretrukket en litt fyldigere smak (og høyere alkoholinnhold), men vi skjønner hvorfor man legger seg på denne styrken når grunnlaget for salg blant annet ligger i dagligvarebutikken. Som matfølge ble det servert spekemat med hjemmelaget flatbrød. Et meget hyggelig besøk som anbefales andre ølvenner.
Besøket ble avrundet i titiden og kursen ble satt tilbake mot Beito. Flere av oss endte opp på puben ”Svingen” hvor vi ble sittende til det stengte. Noen av oss klarte å lure ned opp til flere Kilkenny samt noe brunt brennevin som vi absolutt ikke skulle hatt. Etter at ”Svingen” stengte, gikk min romkompanjong og jeg tilbake på rommet og la oss. Etter at vi kom under hver vår dyne, i to separate senger med anstendig avstand, spurte den ene ”Er du trøtt?” Nei svarte den andre. Dermed bar det ut igjen. Siste stoppested den kvelden forblir navnløs for undertegnede, men ryktene går om at vi klarte et par-tre halvlitere til før vi endelig tørnet inn.
Dagen derpå startet med en god frokost for flere av oss (ikke undertegnede som spiste nok dagen før….). Noen ble kalt kylling dagen før men jeg kunne godt ha fått samme navn dagen etter. Av en eller annen grunn fikk jeg heller tilnavnet kalkunen. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor. Klokka 11 var vi klare for avgang mot sørligere breddegrader. Noe mer dempet stemning denne dagen men det gikk ikke lenge før man langet over halvlitere pånytt i bussen. Litt slitne men med et smil om munnen ankom vi Sarpsborg og Skjeberg ut på ettermiddagen. Bussjåfør Frode var fornøyd med oss og utbasunerte at han var klar for flere oppdrag, Etter en stund er nok vi andre klar for en tur igjen også. Detta var moro.
-Kasserærn
